Et av de store prosjektene hans, 
hyttebygging

Sammen med sin beste venn, Tanja.

Etter hvert så utviklet han store kunnskaper innen data og radio og det skulle vise seg at det skulle bli hans fremtid. Han blei veldig aktiv innen nærradioen og produserte mange lyd-cd-er på dataen.

Det nærmet seg slutten av ungdomsskolen og han og lærer Strand hadde jobbet mye med moped sertifikat forberedelsene. Den store dagen var kommet da han skulle kjøre opp. Det gikk veldig fint. Nå var det om å gjøre at han fikk tak i en moped. Onkel Johannes i Alta hadde en moped som ikke var kjørbar, den fikk han.

Så var tiden for "arbeidsuka" kommet. Jon Henrik ville ikke være på Prix å sette varer i hyllene (som han sa). Vi snakket da en del om at han kanskje kunne ta kontakt med Nrk i Tromsø. Kanskje kunne han være der. Han "luftet" dette på skolen. Fikk da til svar at det gikk ikke an da det aldri hadde vært gjort før. Dette blei en nedtur. Vi satt lenge å pratet om dette og fant ut at han kunne jo søke så fikk vi se. Han kunne bo hos faren sin i byen. (han bodde på det tidspunktet der). Han blei veldig ivrig og satte i gang med det samme. Etter noen dager så ringte de fra Nrk og sa at han var velkommen for å prøve. Dette blei ikke godt mottatt på skolen, men det brydde vi oss ikke om.
Dette blei en kjempestor opplevelse for han. Han fikk mange oppgaver hvor han fikk vist hva han kunne. Etterpå så fikk skolen brev fra Nrk hvor de skrytte veldig av han. Dette gjorde veldig godt både for meg og ikke minst for Jon Henrik. Endelig fikk han vist hva han dugde til. Interessen blei ikke mindre av den grunn.
Jeg kjente at jeg blei veldig stolt av han.

Så var tiden inne for å komme videre når det gjaldt skolegang. Han ville inn på ei IKT-linje  (data), men han hadde for dårlige karakterer til det. Han hadde rett på tilrettelagt undervisning. (særskilte vilkår)  IKT, lå ikke inne under særskilte vilkår, så det kunne ikke bli aktuelt.
I samråd mellom PPT og skolen blei han søkt inn på Helse og sosial linja. Der kunne han lære litt om personlig hygiene. Hygiene var ikke noe problem. Han fikk også noen timer på mekanisk linje. Det passet bra, for han hadde en moped å reparere. Da han hadde fått den i orden og på veien så kuttet han ut mekanisk, som han sjøl sa: "jeg har ikke bruk for det mer". Og det hadde han jo rett i. (autistisk tanke)
Dette med Helse og Sosial måtte jo "skjære seg". Hva kunne interessere en autist på Helse og sosial, ingenting. Han uteblei mere og mere fra skolen. Etter Jon Henrik sitt hode så var det endelig ferie fra skolen.

Jon Henrik ville fortsette på skolen året etter. "Jeg må jo lære mere om data"
Vi prøvde på nytt å få i gang en IKT-plass. Jeg tok kontakt med fylkesskolekontoret og la fram problemet der og etter mye om og men så lot det seg gjøre. Han blei plassert i en vanlig IKT-klasse, men det blei vanskelig for han å følge med.
Etter ei stund så kom det en lærer, Eivind Rise, på banen.  Han skulle ha Jon Henrik alene noen timer i uka.
Dette viste seg å være "ett funn". De hadde mange fine timer sammen og tilbudet blei utvidet.
Her kom han til sin rett og startet opp det som i dag er:  



Da han fylte 16 år så fikk han eget domene i gave fra meg og faren. Tidligere hadde avisa vært lagt ut på videregående sin server, Nå hadde han sitt eget domene og avisa var helt og holdent hans.

Etter hvert blei det mer og mer data og han trivdes med det. Nettavisa begynte å gå ganske bra og både utflytta og fastboende salangsværinger begynte å få opp øynene for denne lokalavisa.
Han og mopeden, var et kjent bilde i lokal samfunnet. For å få tak i stoff så måtte han ut i all slags vær på den mopeden.

Han begynte så å forberede seg til bil sertifikat. Her var lærer Arild Berntsen til god hjelp og støtte. Etter en del jobbing og tilrettelegging hos biltilsynet så var sertifikatet i boks.

Nå måtte det en bil til. Økonomien var ikke noe å skryte av, så mulighetene var små. Plutselig dukket det opp en gammel rød Toyota Corolla 1983-model. 6000 kr. gav han for den. Man kan vell si det slik at den bilen fikk "kjøring". I løpet av 2 år hadde han kjørt ca 100000 km. Denne Toyotan blei et veldig kjent symbol i kommunebildet.
Et kjent uttrykk var : "Først kommer Jon Henrik i den røde toyota, så kommer politiet"

Nå skal det også nevnes at det var ikke bare solskinn på hjemmebanen heller. I perioder kunne det være veldig tøft. Han kunne provosere hele dagen, ja flere dager i strekk og nå kom lydene tilbake.
Jeg tror ikke det er mulig å kunne sette seg inni hvordan dette var.
Jeg viste ikke da at når han blei utrygg så laget han disse lydene. Selvproduserte lyder ga han trygghet.

Hjelp var ikke å oppdrive da ingen som var i det såkalte nettverket hadde kompetanse på dette feltet.
Husk at da sleit vi ennå med å få dem til å forstå at jeg meinte at han var autist.

I den tiden så jobbet jeg turnus og var borte på jobb både morgen, kveld og natt. Det var ikke bare for Birger (som jeg var gift med da) å være sammen med en person som gjorde alt for at han (Birger) skulle "eksplodere". Jon Henrik kom ingen vei med Birger.

Vi prøvde å få avlastningsplass til han, og det fikk vi, men bare for ei kort stund. Annen hver helg så reiste han til Tromsø for å være sammen med faren sin. Hadde det ikke vært for de helgene så vet jeg ikke hvordan det hadde gått. (jo det vet jeg vel, men det var så godt å sleppe i noen dager).

På det tidspunktet viste man for lite om hans problem og taklet det kanskje ikke så bra. Det var heller ikke noen som kunne fortelle hva vi skulle gjøre når det blei på det verste. Det var veldig mange som fortalte oss hva vi ikke skulle gjøre.
Det at jeg og faren blei skilt og at det etter noe tid kom en annen person (Birger) inn i bildet, blei et evig problem.
Han sa flere ganger at Birger skulle bort. Det gikk bare ikke. Etter noen år så blei Birger en trygghet for han.

Jeg søkte på nettet etter litratur som omhandlet Autisme. Jeg fant en del hvor autister selv hadde skrevet om sitt liv. Noe av det var nyttig, men det var bare det at dette ikke var min Jon Henrik sin autisme. Jeg opplevde da at det var flere "graderinger" på autisme. En autist tenker jo veldig enkelt og kan komme fram til et like godt resultat som andre. Her var min utfordring å prøve å tenke like enkelt.
Det gikk etter hvert ganske bra og jeg kunne oppdage at jeg var på mange måte i forkant av hans utspill. Det vil si at jeg forsto mange ganger problemet før det kom.
Dette ga også Jon Henrik ei trygghet.
Jeg blei etter hvert en ganske god "Spesialist på Autisten, Jon Henrik." 
 

I eget studio med sending over Sjøvegan sentrum på lørdager	Fra studioet hans	Som 16-åring

Jeg begynte etter en stund å prøve å tenke som en autist, så langt det lot seg gjøre. Jeg fikk mange aha-opplevelser underveis. Jeg måtte tenke på en måte som var helt unaturlig for meg, men jeg oppdaget etter en stund at jeg kunne møte Jon Henrik på en måte som gjorde det slik at han blei roligere. Jeg sjekket hele tiden at han forsto meg og at jeg forsto hva han mente. For å kunne gjøre det så måtte jeg forklare han hvorfor jeg hele tiden spurte om han forsto.
Jeg brukt mange år på å forstå at det "å være Autist ikke var noe handikap for ham, men en styrke".
Dette blei faktisk begynnelsen på et helt annet liv hjemme hos oss.

Jeg jobbet mye med at han skulle akseptere diagnosen sin. Jeg startet med det da jeg forsto at han måtte være autist. (ca 9-10 års alderen)
 

Vi snakket mye og ofte om at han måtte stå på for det han trodde på og det gjorde han. han var veldig bestemt og hadde en klar plan over hva han ville. Da han var ferdig på videregående skole så skulle han prøve seg i arbeidslivet.  A-etat, som det da hette, ville at han skulle begynne i en vernet bedrift. Han skulle ha arbeidsutprøving. Dette ville ikke Jon Henrik. Han ville begynne i en bedrift hvor de drev med data. Han fikk etter hvert begynne i en bedrift som hadde dette. Her skulle de teste han ut og legge forholdene tilrette for han, og hvor enkelte personer skulle følge han opp i å utvikle nettavisa videre.  Han var i lokalene til "På Lag". Lederen for den bedriften var Jon Henrik sin rådgiver. Der hadde han ei fin tid og lærte mye av sin rådgiver. Ja jeg tror at Karstein Sørensen (rådgiveren) la grunnlaget for en god del av den seinere drifta. Det å være journalist likte han veldig godt og likedan det å ta bilder. Å ringe rundt omkring for å klarere intervju var ikke noe problem, dette var han var ikke nervøs for i det hele tatt. Ringe til Statsministerens kontor å bli klarert for å få et intervju med Statsministeren som var ute på øvelse i Nord Norge, var ikke noe problem. Avisa begynte nå å bli så kjent at journalister for andre aviser begynte å føle konkurranse. Det var bare det at hans styrke lå i det at han var autist, og kunne jobbe på timevis bare det var interessant. Det var interessen som var hans drivkraft og ikke antall timer på jobb og lønna. Det var på dette tidspunktet at han fikk diagnosen, Autist. Det betydde vel ikke så mye i hverdagen, for vi viste og hadde vist lenge at han var autist. Hannes kontakt innen BUP godtok ikke hva ekspertene sa om diagnosen, men det var ikke viktig lenger. Vi jobbet veldig aktivt med å få han til Habiliteringsenheten i Harstad. Svaret fra de som skulle søke han dit var at det var det ikke behov for. Jon Henrik hadde ADHD og den saken var grei Jon Henrik var nå blitt så gammel at han hadde behov for å få en mere spesifikk diagnose. Som den journalisten han var blitt, så viste han hvordan han skulle gå fram for å få kontakt med de rette folkene. Han fant opplysninger om at Roar Glefjell var rette person å snakke med. For å si det kort. Han kom til utredning hos Glefjell og fikk diagnosen autist. Han var da 19 år. Det skal også sies at enkelte av de som skulle bistå oss i søknaden, mener at diagnosen er feil. Det var ei slitsom tid vi hadde fremfor oss, men også  ei veldig lærerik tid. Det vil det også være fremover. Jeg vil aldri helt forstå Jon Henrik, for da måtte jeg også ha diagnosen. Jeg forstår ganske mye og Jon Henrik er innforstått med at det er ting han må forklare meg og hvordan han tenker.