Meridianbuen representerer et gigantisk oppmålingsarbeid som ble gjennomført gjennom 39 år fra 1816 til 1855 for å endelig bestemme jordklodens form og størrelse.

Prosjektet ble utført gjennom et samarbeid mellom regjeringene i Russland, Sverige og Norge. Det var det første internasjonale vitenskapelige samarbeid organisert på statsnivå i verdenshistorien. Struves meridianbue ble målt ved hjelp av en gradmålingsrekke på 2822 km fra Ismail ved Svartehavet til Fuglenes i Hammerfest. Gradmålingsrekken ble formet som en kjede av trekanter med 20-40 km lange sider. Det ble målt vinkler i 265 hovedpunkter og 60 hjelpepunkter fordelt langs meridianen. I dagens geografi strekker trekantkjeden seg gjennom ti land: Norge, Sverige, Finland, Russland, Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland, Moldova og Ukraina.

UNESCOs vedtak innebærer vern av 34 punkter, som fortsatt er intakt fra tiden da målingene ble utført. Alle punktene har en form for markering; et hull i fjellet, en jernbolt, en steinrøys (opprinnelig varde) eller en obelisk.

De norske målepunktene er:
1. Endepunktet Meridianstøtten i Hammerfest
2. Fjelltoppen Lille-Raipas (Unna Raipasas) i Alta (286 moh) (bilde)
3. Fjelltoppen Luvddiidcohkka (Lodiken) i Kautokeino
4. Fjelltoppen Bealjasvarri/ Muvravarri i Kautokeino

Den russiske astronom og geodet Friedrich Georg Wilhelm Struve (1793 - 1864) hadde ansvaret for det omfattende prosjektet. Med grunnlag i målearbeidet gjort til fots bestemte man at jordas ekvatorradius var 6 378 361 meter, som er bare 224 meter mer enn vi med dagens mer avanserte målemetoder vet at den faktisk er.